DIN
STEMME- TRENER
Jeg heter Andrea Rydin og jobber som stemmetrener, låtskriver, pianist, sanger, healer og musiker. De siste 12 årene har jeg fordypet meg i å utvikle kombinasjonen av fysisk og indre stemme for å hjelpe flere ambisiøse mennesker til å finne sin unike lederstemme. Jeg er her for å hjelpe så mange som mulig med å styrke egen stemme slik at de kan stå sterkere som ledere, både i jobb og i eget liv. Min erfaring er at stemmutvikling gjør oss mer motstandsdyktige, kreative, optimistiske og modige.
Min bagrunn og utdannelse
Bakgrunnen min er en mastergrad i musikkvitenskap, en treåring sangutdannelse fra Complete Vocal Institute og en lærerutdanning fra Agape Instituttet. Jeg har gitt ut tre album og to EP-er i eget navn og turnert i både Norge og Tyskland. Sangundervisning har jeg drevet med siden 2009, og jeg har jobbet som healer/klarsynt siden 2015. Ved siden av å jobbe som selvstendig næringsdrivende med min egen musikk har jeg har vært mentor for forfattere, skuespillere og artister. I 2022 startet jeg også opp mitt eget plateselskap.
Jeg tilbyr lederstemme-coaching til de som ønsker å finne kraft og trygghet i seg selv og i egen stemme. Jeg er en forkjemper for at det skal kjennes godt å bruke stemmen! Ikke kun teknisk og fysisk, men som en metafor for å kunne være seg selv fullt og helt i eget liv og sammen med andre.
Erfaringen min er at det er lett å få til gode resultater med støtte og oppfølging i trygge rammer. Derfor jobber jeg hovedsakelig en-til-en der formen er en blanding av coaching, stemmeundervisning og dypt arbeid knyttet til det å komme i kontakt med den indre stemmen.
For meg er stemmearbeid en dyp praksis som påvirker hele mennesket. Og det gleder meg at det er mange som ønsker kjennskap til egen styrke gjennom å utvikle sin lederstemme.
Vil du bli kjent med din lederstemme?
Min historie og hvorfor jeg startet lederstemme
Min stemme som barn
Før jeg begynte på skolen, lurte mormor på om det var noe galt med meg. «Hun er liksom så stille. Kan det være en hjerneskade eller noe»? spurte hun min mamma. Jeg lyttet mer enn jeg pratet. Jeg holdt observasjonene for meg selv og bidro sjelden i diskusjoner eller delinger når jeg var sammen med familien. Ble jeg presset nok begynte jeg heller å gråte enn å snakke. Selv i voksen alder kunne jeg kjenne dette ubehaget ved å bruke stemmen, det å skulle si min mening til andre. Som barn var jeg ofte stille og observerende, men en hjerneskade hadde jeg heldigvis ikke.
På den rosa barneskolen i Ullevål Hageby var det ganske annerledes. Der hadde jeg mitt eget standupshow! Jeg hadde show når jeg selv følte for det og innholdet ble skapt der og da. Trappesatsen opp til rektors kontor var en ypperlig scene for meg, og publikum var en liten gjeng i skolegården som fant det interessant nok til å stå rundt trappa og se på. Det var gøy, naturlig og ingen som forventet noe. Jeg bestemte alt selv. Stemmen var fri!
Veien inn i musikken
Da jeg ble 7 år, kom det en gigantisk varebil der det stod: Aspheim flygel- og pianosenter AS. Jeg var over meg av begeistring. Jeg skulle endelig lære meg å spille piano! Hver tirsdag fulgte morfar meg til Wanda Wang, min aller første pianolærer. Morfar fortalte at han så musikk som farger. Han farget melodiene med akkorder og spilte både piano og gitar på øret. Hos Wanda Wang var det kun klassisk pianoundervisning. Jeg syntes det var vanskelig med noter, men fikk det til hvis jeg fikk høre stykket først. Hjemme gjorde jeg unna pianoleksa så fort som mulig, sånn at jeg kunne spille noe jeg selv fant på. Jeg lagde også egne melodier som jeg sang, men det holdt jeg for meg selv.
Klassisk piano spilte jeg i 12 år, men jeg gav aldri opp håpet om å kunne spille slik morfar gjorde. På musikklinja hadde jeg piano som hovedinstrument. Jeg var visstnok en lovende klassisk konsertpianist, men min interesse var fremdeles å kunne spille fritt uten noter. Siste året på videregående fikk jeg mast meg til å få en jazzlærer. Dessverre var han en elendig pedagog. Hans ord etter eksamen i jazzpiano sådde en dyp frykt om at jeg aldri kom til å bli godt nok. Det endte med at jeg sluttet å spille piano. Denne hendelsen skulle følge meg i mange år og det tok lang tid før jeg i det hele tatt turte å spille piano på en scene igjen. Jeg søkte meg inn på SUND folkehøyskole med sang som hovedinstrument. Å synge var fremdeles gøy. Jeg lekte musiker i trygge rammer. Vi dro på turne og jeg sang med den stemmen jeg hadde. Det var et skyhøyt nivå og det virket som om alle i klassen visste at de skulle bli jazzmusikere. Jeg likte smaken av dette livet. Var dette veien til å kunne skape musikk på min egne måte? Jeg øvde piano i smug og bestemte meg for å bli jazzsanger.
Jeg kom ikke inn på noen av konservatoriene jeg søkte på. Skuffelsen var stor. De sa jeg manglet sangteknikk. Jeg begynte motvillig på musikkvitenskap i Trondheim. Samme år jobbet jeg også som repetitør og sanglærer på Studentersamfundet under UKA. Der kom jeg over boken Complete Vocal Technique, skrevet av Cathrine Sadolin. Jeg leste hele boka på to dager og endte med å bli elev på skolen i København, der de underviser i denne teknikken. Der dedikerte jeg tre år for å lære meg ALT om sangteknikk. Jeg pendlet mellom studiene i Oslo og København. Til slutt sa sanglæreren min på musikkvitenskap at jeg ikke lenger trengte å fokusere på sangteknikk. «Andrea, er det ikke på tide at verden får høre musikken din, alle de fine låtene?» Ordene gav meg en berusende følelse i hele kroppen. Endelig var det noen som hadde troen på stemmen min og musikken som jeg hadde laget i smug. Jeg begynte å spare penger til å spille inn mitt første album.
Kreft og karriere
Jeg er en 21 år gammel musikkstudent. Legene har akkurat funnet en stor svulst i hjernen til mamma og gir henne 3 til 6 måneder igjen å leve. Jeg har ikke tid til å gråte. Telefonen ringer konstant og jeg tar på meg rollen som helsepersonell. Jeg har tross alt jobbet som helgevakt på sykehjem i mange år. Jeg trøster og forteller fakta. «Ja, hun skal begynne på cellegift.» «Nei, jeg vet ikke hvor lenge.» «Ja, det er veldig trist.» «Ja, vi håper det går bra.» «Vi får nok vite mer av legene i morgen.» «Jeg skjønner at du syns det er forferdelig.» «Nei, det er jo ikke til å tro.»
Jeg er fast bestemt på at kreften ikke skal få stoppe studier og en potensiell lovende musikkarriere. Jeg gjennomfører eksamen i musikkproduksjon på Blindern samme dag som mamma blir operert for hjernekreft. Etter at jeg har levert eksamen, tar jeg sangen jeg har skrevet med til henne på sykehuset. Jeg tenker at jeg ikke rekker å spille inn et album før hun dør, så hun kan like godt høre denne sangen selv om det bare er en eksamensoppgave. Jeg er litt flau over at den handler om henne, men hun lytter og gråter.
Mamma lever lenger enn det legene tror. Først ett år, så to år, så tre år. Hver jul tror jeg er den siste vi har sammen. Jeg fortsetter musikkstudiene. Skriver en masteroppgave om friimprovisasjon. Jeg er fortsatt på leting etter frihet i stemmen og musikken. Midt i skrivingen blir jeg valgt ut til å være med på en Norges-turne med den amerikanske stjernesangeren Bobby McFerrin. Det er 200 andre sangere som har søkt om å få bli med. Flere av dem går på konservatoriet der jeg for noen år siden ikke kom inn. Bobby McFerrin forteller meg at stemmen hans er en gave fra gud, og at det er derfor han må synge. Han går med bibelen under armen og drikker grønn te backstage. Jeg tenker at det må være deilig å forholde seg til stemmen sin på den måten. Selv var jeg i en konstant tvil om at jeg var bra nok til å ha sang som levebrød.
Selv om det skjer fine ting i livet, er situasjonen med mamma nokså altoppslukende. Hvordan skulle jeg finne min kunstneriske stemme når den trygge grunnen når som helst skulle bli revet bort? Ingen jeg kjente kunne trøste meg. De nærmeste rundt meg var også i sorg. Jeg følte meg helt alene.
En venninne fra videregående forteller at hun har vært hos en dame som kan lese menneskers indre verden. Denne Marit er en klarsynt, en healer, men samtidig veldig jordnær og «normal». Det hørtes merkelig ut. Jeg bestiller likevel en time. Opplevelsen hos Marit setter meg fullstendig ut. Hun leste meg som en åpen bok uten at jeg hadde sagt et eneste ord om hvem jeg var, og hva jeg stod i. Hvordan greide hun det? Hvordan var det i det hele tatt mulig?
Et halvt år senere begynner jeg som student på Agape Instituttet, skolen til Marit. Jeg studerer teknikker, lærer å lese min egen indre stemme og hva som foregår i dypet av andre fremmede mennesker. Jeg er på skolen så mye som mulig, ofte tre dager i uka. Jeg gjør det i smug mellom turnevirksomhet, sangundervisning og sykehusbesøk. De første årene på skolen handler mest om meg selv. Sorgen som var forsøkt gjemt bort, og gleden som ble dratt med i dragsuget. Jeg forløser gråt, møkk og drit. Bak det kunne jeg skimte en leken optimist med et brennende ønske om å nyte livet, stemmen og musikken.
I mange år levde jeg to ulike liv. Et som musiker, artist, sanglærer og låtskriver og et som en klarsynt healer der folk betaler meg for at jeg skal lese det som skjer i deres indre. Jeg oppdager at disse verdenene har mer til felles enn jeg først trodde, og at de styrker hverandre. Jeg kan merke hvordan kontakten med min egen indre stemme har styrket den fysiske stemmen. Jeg føler meg tryggere og mer modig. Jeg tror ikke lenger på ordene til min pianolærer. Jeg fortsetter arbeidet med å skrelle vekk andres meninger og forventninger. Det kjennes godt å lytte til min egen stemme istedenfor alle andres.
Jeg bestemmer meg for å flytte til Berlin for å leve av musikken. Jeg trenger å komme meg vekk fra ukentlige besøk på sykehjem og en overhengende frykt for nye nederlag og død. Jeg fortsetter å styrke min kompetanse på sang, stemmebruk, piano, intuisjon, healing-evner og låtskriving. Jeg spiller utsolgte konserter, gjør flere ukers soloturneer, og spiller til og med piano på en jazzfestival. Mellom slagene tar jeg timer hos Thomas Lange, en tysk fiolinist som kan ALT om hvordan kroppen på best mulig vis skal trenes for å være fri til å skape musikk som resonnerer i møte med publikum. I perioder underviser jeg også i sang, som oftest i en park i Neuköln i nærheten av der jeg bor. Jeg har ikke råd til å leie et øverom, men nyter hver dag i Berlin, byen der det er lov å være seg selv og gjøre ting på sin egen måte.
Slutten og begynnelsen
En varm sommerdag møter jeg mannen i mitt liv på en grillfest på Fornebu i Oslo. Jeg er bare i Norge for å spille en konsert, men møtet med kjærligheten trumfer alle planer. Jeg sier opp leiligheten i Berlin og flytter til Norge.
Jeg rekker å gi mamma et barnebarn og spiller inn tre av mine første plater. Mamma har da hatt en 15 års nedadgående spiral med hjerneslag, ankelbrudd, gjentagende fall og dårlige nyheter. Hun mister til slutt stemmen. Hun hadde kreft i talesenteret. Jeg besøker henne så ofte jeg kan. Selv om hun ikke har en fysisk stemme lenger, kan jeg kommunisere gjennom å lese hennes indre. Syv års utdannelse og iherdig praktisering har gjort meg i stand til å bruke min stemme til å formidle det hun ønsker å si. Jeg leser henne så ofte jeg kan de siste fire årene før hun dør 4. januar 2022.
Lederstemme
Lederstemme ble til med et ønske om å tilby ALL min kompetanse knyttet til stemmen. I forkant testet jeg i flere år metoden med å kombinere utvikling av indre og ytre stemme hos både sangere og skuespillere. Jeg så tydelig at de ble tryggere i seg selv, på scenen, i møterommet og på hjemmebane. Jeg skjønte også at kompetansen min kunne hjelpe flere enn kun sangere og skuespillere. Toppledere, gründere og kursholdere ble også stødigere gjennom å styrke sin indre og ytre stemme. Lederstemme er derfor blitt et sted for ambisiøse mennesker som ønsker å bli mer motstandsdyktige, kreative, optimistiske og modige. Det er et sted der magi, muligheter og frihet får lede an.